hits

Storytime.. 27 r i livet, 5 r i hode.

True story, fiktive navn.

Jeg har noen flotte og fantastiske venner her jeg bor n. Jeg har akkurat flyttet hit, s f venner her er gull verdt. La oss kalle dem Caroline og Sander. 
Vi er blitt en treklver, og jeg elsker det. Jeg syns det er kjempe gy vre med dem. Vi pleier ogs henge med andre, som f.eks Jenny og Anders. Som ogs er fantastiske. MEN, Caroline har selvflgelig venninner fra fr av. Kjempe hyggelig! Og de venninnene kan vi kalle for Chris og Synne. Sander mtte Chris og Synne fr meg, og han kom godt overrens med dem. Og det er ikke s rart, siden Sander er veldig utadvent og ekstrovert. Og jeg er stikk motsatt. Sander og Caroline ville da at vi skulle bli en vennegjeng, sammen med Chris, Synne, Anders og Jenny. Jeg syns det virket veldig koselig, men jeg hadde ikke mtt Chris og Synne enda, og gruet meg litt til det. Siden jeg som sagt er introvert og er litt usikker blant mennesker. 

En kveld skulle Sander ha fest hjemme hos seg, og da var Chris og Synne invitert de ogs. Og det var veldig hyggelig mte dem, jeg merket fort at Chris ikke akkurat er min type. Men jeg tenkte bare overse det jeg flte der og da, og gi det flere sjanser. Vi, ''gjengen'', hadde to spillkvelder sammen etter det, hvor jeg merket mer og mer at Chris er ikke en person jeg vil omgs regelmessig. Grunnen til det er at Chris er en person som tar veldig mye plass, ikke at det er noe negativt, men det er mten hu tar den p. Hu eier rommet og alle i det. Og hvis hun ikke fr vilja si s blir hun sint, hu virker sur hele tiden, selvom hun kanskje ikke er det. Hun er bare rett og slett ikke min type, vi passer ikke sammen personlighetsmessig. Og hu gjr meg veldig usikker. Derfor tenkte jeg at jeg kan vre med hu hvis det er fest eller noe snt, men ikke henge med henne snn ellers. Jeg er sppas voksen n at jeg velger selv hvem jeg vil henge med og ikke, jeg trenger ikke henge med personer som drar energi ut av meg. Jeg vil henge med mennesker som gir meg energi. Noe hun ikke gjr. Og det er greit nok, alle kan ikke like alle. Snn er det bare. 

Siden jeg ikke er venn med henne, for hun er bare en bekjent av meg, s er ikke hun den frste jeg tenker p invitere p ting. Ei heller den siste. Jeg skulle passe hunden til moren min i Fredrikstad der jeg kommer fra, og da inviterte jeg med meg Caroline, Sander, Anders og Jenny. De er mine venner. Anders kunne ikke bli med, men de andre gledet seg. Vi skulle ha en helg med fest og morro. P lrdagen blir Caroline og Sander masa p av Chris om at de mtte komme hjem igjen til henne. Og midt i festen s ringte hun p facetime. Vi var midt i ett drikkespill, og det var andre der enn oss, s jeg tenkte at det er kjedelig om de skal sitte prate med henne i telefonen akkurat n, mens alle oss andre m sitte der se p. S da sa jeg at det blir kjedelig, kan dere legge p. Og det gjorde Sander, for han forstod hva jeg mente. Og da ble Chris kjempe sur. Og etter det s har jeg flt at hun er sur p meg, jeg har ikke mtt henne, men jeg har p en mte ftt inntrykk av det av ting som Caroline og Sander har fortalt. S, n kommer jeg til historiens poeng! 

N i helgen var det fest hos Sander igjen. Og Chris og Synne skulle selvflgelig dit. Jeg gruet meg, men jeg hpet at det skulle g fint. Vi er jo tross alt voksne, selvom vi ikke kommer s godt overrens s kan vi vre hyggelig ha en god tone. Sander og Caroline var ikke der nr jeg ankom festen. Anders og Jenny var der, samt Chris, Synne og ei venninne av dem. Jeg stod utenfor pustet dypt inn og ut, for manne meg opp til  g inn. Jeg bestemte meg for at jeg skulle ha en positiv innstilling, og gikk inn med ett stort smil om munnen. Jeg sa hei til alle sammen, smilte. Det samme gjorde jeg til Chris. Men fra henne, s fikk jeg ingenting annet enn ett surt hei, himling med ynene og blikket deretter rettet ned p bordet istedenfor p meg. Jeg ble litt sjokkert. Alts, hvor gamle er vi? 5 r? Og jeg har ikke gjort henne noe, det er ingen grunn til at hun skal vre sur p meg. Og at hun viser det s penlyst er jo helt utrolig. Jeg hadde heller ikke noe srlig lyst til vre med henne, men jeg var n der og jeg smilte og sa hei til henne. For vre hyggelig rett og slett. Men hun var rett og slett ekkel. Jeg ble litt lei meg p en mte etter det, og satt litt stille. Jeg prvde ikke la det g inn p meg, men jeg var helt rlig litt utilpass der jeg satt. De lekte en lek som heter pekeleken, hvor en f.eks skal si; hvem er mest sannsynlig til dette ned en trapp? Og s skal alle i rommet peke p den personen de tror. S kom sprsmlet, hvem i rommet har styggest navn. Og hun nlte ikke en gang fr hun pekte p meg. Grunnen hennes var tydligvis at hun har en fiende som heter det samme som meg, derfor lker hu ikke navnet mitt. Anders pekte ogs p meg. Greit nok. Men da ble jeg enda mer utilpass. Her sitter jeg med det styggeste navnet og er ekstremt uvelkommen av personen som eier hele rommet. Men endelig kom Sander og Caroline, og jeg fikk det litt bedre. Men mens jeg satt snakket med Sander, s overhrte jeg Chris og Synne snakke om meg. Anders var ogs med i samtalen, noe som sret meg litt da jeg anser han som en kompis. Siden jeg opp til da hadde sittet i en hjrne i sofaen ikke sagt s mye, s spurte Caroline og Sander hvordan det gr, og snakket med meg. Noe som kalles inkludere, og som jeg satt veldig stor pris p. Og da hrte jeg Chris si; Hvorfor gidder de mase s p hu der a? Ogs sa Anders; hvem da? Ogs nikka Chris hode sitt surt i min retning, og lagde en snn grumpelyd. Og etter det s satt Chris og Synne hvisket til hverandre, og oppfrte seg ekstremt barnslig. De var veldig ekle mot meg. Jeg er ikke dum, jeg s veldig godt at de snakket om meg. Og de la ikke skjul p det en gang. 

Etter at jeg hadde vrt der i to timer, dro jeg. Jeg har lrt etter mange kamper at jeg ikke skal utsette meg for styggheter fra andre mennesker. Snu ryggen til g heller, enn sitte der ta i mot. Jeg ville heller ikke reise meg opp si noe i mot, for jeg er ikke en person som liker drama p den mten. 
Men jeg forstr ikke at man som voksen person, og som mamma(som bde Chris og Synne er), sitter omtrent mobber ett annet menneske. N har ikke dette pgtt over tid, s jeg er litt forsiktig med kalle det mobbing. Og jeg vet det finnes vrre former for det. Men akkurat i det yeblikket der s flte jeg meg mobba rett og slett. Jeg ble mobba vekk fra en leilighet hvor jeg til vanlig fler meg ekstremt velkommen, og hvor jeg trives. Jeg er helt sjokkert rett og slett. 

                               

Jeg har forsttt det snn at Chris er sjalu p grunn av at Caroline har ftt seg andre venner. Sander er Chris blitt god venn med, s det gjelder ikke han. Men det gjelder meg. Hun liker ikke at Caroline og Sander tilbringer s mye tid med meg. Men de er mine venner, og jeg er kommet for bli! 

En mur bygd opp av hat, redsel, trer og blod..

Jeg faller og jeg kjenner jeg fr jord over meg. Noen trkker p meg. Jeg blir dratt under. Jord etter jord blir kastet over meg, ftter tramper meg ned. Etter en stund s ligger jeg der, livls. Er det snn livet skal vre? Jeg ligger der og klarer ikke rre en muskel. Det eneste jeg tenker p er hvordan jeg klarte ende opp her. Mennesker som har kjrt meg over ende, jeg som har gjort feil, ting jeg ikke klarer. Motivasjonen min som aldri har eksistert. Hvordan skal jeg klare levere nr jeg ikke en gang klarer se lyst p fremtiden? Er fremtiden min at jeg skal ligge under jordens overflate, og bare fordufte? Jeg kan ikke la meg fordufte. Jeg er noe jeg ogs, jeg betyr noe. Jeg vet bare ikke hva jeg betyr, ei heller hva jeg kan utrette i det skalte livet her som kan gjre en forskjell. Jeg har noen f drmmer, men de drmmene er uoppnelige. Mens jeg ligger i den faste gropa mi s drmmer jeg faktisk. Jeg drmmer at jeg en dag skal ha en familie, en fin jobb, penger nok til kunne reise rundt, penger nok til kunne kjpe et fint hjem. Men nr jeg vkner, s eksisterer ikke disse tingene. De forsvinner fra hodet mitt. Det er s langt unna realiteten, at jeg ikke kan se det for meg. Det er da jeg faller. Det er da jeg innser at jeg ikke er skapt for dette livet. Kan jeg ikke bare f lov til gi opp dette, og s starte p nytt igjen som ett annet menneske i det neste liv? Mennesker klarer ikke forst hva det innebrer, nr dem ikke har vrt der selv. Mennesker klarer ikke se alvoret i ting, nr man ikke har erfart konsekvensene av det. Mennesker er veldig flinke til trkke hverandre ned i sla, grave hverandre en grop hpe at personen ved siden av deg, som har irritert deg, hopper nedi og fordufter. Hvorfor behandler vi hverandre s drlig? Jeg gjr det jeg ogs, jeg er ingen engel. Jeg har mye sinne inne i meg, jeg har mange trer og mange minner som vil ut. Og jeg er flink til la det g ut over personene nr meg. Jeg vil ikke, men jeg gjr det. Jeg sier jeg hater, jeg sier jeg ikke bryr meg. Men jeg bryr meg. Jeg kan bare ikke vise det. Jeg har en mur som er blitt bygd opp av hat, redsel, trer og blod. bryte den muren er vanskelig. Hadde mennesker forsttt dette, s hadde alle med en slik mur hatt det lettere. Men istedenfor s fler man seg helt alene. Man fler at ingen andre bryr seg, at ingen andre vil forst, at ingen andre noen gang vil kunne sttte deg opp og la deg sveve for en gang skyld. Hadde jeg vrt modig, s hadde jeg skreket ut alt som er inne i meg. Alt det vonde.. og alt det gode. Jeg har mye godt i meg ogs. Jeg er ikke bare et deprimert menneske om tenker negative tanker hele tiden. Jeg kan smile og jeg kan glede. Jeg har noen ganger litt god humor ogs. Og jeg har perioder hvor jeg har det bra. Men nr det skjer en ting som knekker meg, da graver jeg meg ned.. og lar meg bli trkket p, og kastet jord p. Helt til jeg ligger der nede i hullet mitt, og fordufter... 

Ditt ''anonyme'' rasshl

Hei.

Du vet ikke hvem jeg er, og jeg vet ikke hvem du er. Du er anonym der du sitter bak skjermen din, og det er jeg ogs. Kjenner vi hverandre i virkeligheten? Det tror jeg ikke vi kommer til finne ut av. For det er snn verden er i dag. Vi kan sitte bak et tastatur og en skjerm som lyser deg rett i tryne, og skrive HVA man vil p internettet uten bli tatt for det. Tror du.. Og du utnytter det. Du lar deg krenke av hver minste ting p nettet, spesielt facebook og nettavisenes innlegg. Jeg ser deg. Alle kan se deg. Du tror du kan skjule deg, men det kan du ikke. (Man kan jo igrunn ikke det p facebook hvis du er rlig med profilen din, lol) Men du tror du er skjult, fordi du sitter hjemme i ditt eget rasshl og publiserer en hau med dritt i kommentarfelt og innlegg. Du tror ikke det fr noen konsekvenser av skrive det du skriver, du tror at det er helt greit at du sier din mening, for personen(e) det blir skrevet om ber jo om det siden de har valgt vre offentlige. Men jeg er ndt til sprre deg om noe. Har du noen gang blitt baksnakket? Eller ertet? Mobbet? Blitt snakket dritt til? Har noen vrt slem mot deg i lpet av livet ditt? Har noen sret deg? For det kan jeg vedde p at har skjedd, kanskje flere ganger. Husker du flelsen du kjente p? Den srbare flelsen, den vonde klumpen i magen og i halsen? Kanskje grt du? Den flelsen er vond, ikke sant? Den flelsen utsetter du andre for. Og jeg vet du er klar over det. Hvorfor gjr du det? Blir du s sint p andre fordi de har klart noe bra i livet sitt, som du ikke har ftt til? Blir du s krenka av noen du ikke kjenner, noen du aldri kommer til ha noe med gjre, at du VIRKELIG er ndt til skrive din skalte mening? Meninga de er bare mkk, vet du det? Ingen bryr seg. Bortsett fra personen du skriver om. Den personen bryr seg. Den personen fler p den srbarheten, den srbarheten som gjr vondt. Den srbarheten som har sret deg fr, som du kanskje slet med komme over. Liker du det? gjre andre vondt? Syns du det er deilig vite at personen du akkurat har skrevet fle ting om, kanskje ser det og blir lei seg? Og kanskje vrre, at personen allerede er s langt nede at akkurat DIN kommentar er den som gjr at vannet renner over? Jeg m sprre deg om noe annet ogs.. hvorfor bryr du deg om hva alle andre foretar seg? Hadde du likt om alle hadde blandet seg inn i ditt liv? Kjeftet p deg fordi du ikke gjr det som normene sier at man skal gjre? Slenge dritt til deg fordi du gjr noe ''feil'' i andres yne? Hadde du syntes det var fint? Eller hadde du syntes det var forferdelig? Jeg bare spr.. for det virker som at mobbing/drittslenging er helt greit - s lenge man sitter bak en skjerm og koser seg med egen drit. For de BER JO OM DET, ikke sant?

Vil du vite hva jeg syns om snne som deg? Jeg syns du er kvalm, JEG blir kvalm av se hvordan du oppfrer deg mot andre mennesker. Det er forkastelig. Du, som ett voksent menneske, burde vite bedre. Du SKAL vite bedre. Hva er det som har skjedd i livet ditt som gjr at du fler deg ndt til behandle andre mennesker drlig over internettet? Oppfrer du deg snn i virkeligheten ogs? Ja - jeg snakker til DEG! Mann, kvinne, gammel som ung... Hva har skjedd med deg? Jeg klarer virkelig ikke forst dine handlinger, ei heller hva du tenker nr det tyter dritt ut av munnen din. 
Jeg har sett det s mange ganger n, i hvert eneste kommentarfelt hos VG, dagbladet, tv2, nrk ect ect... og jeg klarer det ikke mer. Jeg blir s lei meg, og s utrolig sint. Hva er det som fr deg til tro at du har rett til sitte spy ut oppkast p internettet? Jeg forstr det ikke.. og jeg tror jeg heller aldri kommer til gjre det. 

          

Jeg er ei jente p 24 r... og de eldre som skulle vrt mine og vre forbilder, er s langt unna forbilder som det gr an vre.  

Peace out

Les mer i arkivet Juni 2018 Mars 2018 Januar 2018