hits

En mur bygd opp av hat, redsel, tårer og blod..

Jeg faller og jeg kjenner jeg får jord over meg. Noen tråkker på meg. Jeg blir dratt under. Jord etter jord blir kastet over meg, føtter tramper meg ned. Etter en stund så ligger jeg der, livløs. Er det sånn livet skal være? Jeg ligger der og klarer ikke å røre en muskel. Det eneste jeg tenker på er hvordan jeg klarte å ende opp her. Mennesker som har kjørt meg over ende, jeg som har gjort feil, ting jeg ikke klarer. Motivasjonen min som aldri har eksistert. Hvordan skal jeg klare å levere når jeg ikke en gang klarer å se lyst på fremtiden? Er fremtiden min at jeg skal ligge under jordens overflate, og bare fordufte? Jeg kan ikke la meg fordufte. Jeg er noe jeg også, jeg betyr noe. Jeg vet bare ikke hva jeg betyr, ei heller hva jeg kan utrette i det såkalte livet her som kan gjøre en forskjell. Jeg har noen få drømmer, men de drømmene er uoppnåelige. Mens jeg ligger i den faste gropa mi så drømmer jeg faktisk. Jeg drømmer at jeg en dag skal ha en familie, en fin jobb, penger nok til å kunne reise rundt, penger nok til å kunne kjøpe et fint hjem. Men når jeg våkner, så eksisterer ikke disse tingene. De forsvinner fra hodet mitt. Det er så langt unna realiteten, at jeg ikke kan se det for meg. Det er da jeg faller. Det er da jeg innser at jeg ikke er skapt for dette livet. Kan jeg ikke bare få lov til å gi opp dette, og så starte på nytt igjen som ett annet menneske i det neste liv? Mennesker klarer ikke å forstå hva det innebærer, når dem ikke har vært der selv. Mennesker klarer ikke å se alvoret i ting, når man ikke har erfart konsekvensene av det. Mennesker er veldig flinke til å tråkke hverandre ned i søla, grave hverandre en grop å håpe at personen ved siden av deg, som har irritert deg, hopper nedi og fordufter. Hvorfor behandler vi hverandre så dårlig? Jeg gjør det jeg også, jeg er ingen engel. Jeg har mye sinne inne i meg, jeg har mange tårer og mange minner som vil ut. Og jeg er flink til å la det gå ut over personene nær meg. Jeg vil ikke, men jeg gjør det. Jeg sier jeg hater, jeg sier jeg ikke bryr meg. Men jeg bryr meg. Jeg kan bare ikke vise det. Jeg har en mur som er blitt bygd opp av hat, redsel, tårer og blod. Å bryte den muren er vanskelig. Hadde mennesker forstått dette, så hadde alle med en slik mur hatt det lettere. Men istedenfor så føler man seg helt alene. Man føler at ingen andre bryr seg, at ingen andre vil forstå, at ingen andre noen gang vil kunne støtte deg opp og la deg sveve for en gang skyld. Hadde jeg vært modig, så hadde jeg skreket ut alt som er inne i meg. Alt det vonde.. og alt det gode. Jeg har mye godt i meg også. Jeg er ikke bare et deprimert menneske om tenker negative tanker hele tiden. Jeg kan smile og jeg kan glede. Jeg har noen ganger litt god humor også. Og jeg har perioder hvor jeg har det bra. Men når det skjer en ting som knekker meg, da graver jeg meg ned.. og lar meg bli tråkket på, og kastet jord på. Helt til jeg ligger der nede i hullet mitt, og fordufter... 

Ditt ''anonyme'' rasshøl

Hei.

Du vet ikke hvem jeg er, og jeg vet ikke hvem du er. Du er anonym der du sitter bak skjermen din, og det er jeg også. Kjenner vi hverandre i virkeligheten? Det tror jeg ikke vi kommer til å finne ut av. For det er sånn verden er i dag. Vi kan sitte bak et tastatur og en skjerm som lyser deg rett i tryne, og skrive HVA man vil på internettet uten å bli tatt for det. Tror du.. Og du utnytter det. Du lar deg krenke av hver minste ting på nettet, spesielt facebook og nettavisenes innlegg. Jeg ser deg. Alle kan se deg. Du tror du kan skjule deg, men det kan du ikke. (Man kan jo igrunn ikke det på facebook hvis du er ærlig med profilen din, lol) Men du tror du er skjult, fordi du sitter hjemme i ditt eget rasshøl og publiserer en hau med dritt i kommentarfelt og innlegg. Du tror ikke det får noen konsekvenser av å skrive det du skriver, du tror at det er helt greit at du sier din mening, for personen(e) det blir skrevet om ber jo om det siden de har valgt å være offentlige. Men jeg er nødt til å spørre deg om noe. Har du noen gang blitt baksnakket? Eller ertet? Mobbet? Blitt snakket dritt til? Har noen vært slem mot deg i løpet av livet ditt? Har noen såret deg? For det kan jeg vedde på at har skjedd, kanskje flere ganger. Husker du følelsen du kjente på? Den sårbare følelsen, den vonde klumpen i magen og i halsen? Kanskje gråt du? Den følelsen er vond, ikke sant? Den følelsen utsetter du andre for. Og jeg vet du er klar over det. Hvorfor gjør du det? Blir du så sint på andre fordi de har klart noe bra i livet sitt, som du ikke har fått til? Blir du krenka av noen du ikke kjenner, noen du aldri kommer til å ha noe med å gjøre, at du VIRKELIG er nødt til å skrive din såkalte mening? Meninga de er bare møkk, vet du det? Ingen bryr seg. Bortsett fra personen du skriver om. Den personen bryr seg. Den personen føler på den sårbarheten, den sårbarheten som gjør vondt. Den sårbarheten som har såret deg før, som du kanskje slet med å komme over. Liker du det? Å gjøre andre vondt? Syns du det er deilig å vite at personen du akkurat har skrevet fæle ting om, kanskje ser det og blir lei seg? Og kanskje værre, at personen allerede er så langt nede at akkurat DIN kommentar er den som gjør at vannet renner over? Jeg må spørre deg om noe annet også.. hvorfor bryr du deg om hva alle andre foretar seg? Hadde du likt om alle hadde blandet seg inn i ditt liv? Kjeftet på deg fordi du ikke gjør det som normene sier at man skal gjøre? Slenge dritt til deg fordi du gjør noe ''feil'' i andres øyne? Hadde du syntes det var fint? Eller hadde du syntes det var forferdelig? Jeg bare spør.. for det virker som at mobbing/drittslenging er helt greit - så lenge man sitter bak en skjerm og koser seg med egen drit. For de BER JO OM DET, ikke sant?

Vil du vite hva jeg syns om sånne som deg? Jeg syns du er kvalm, JEG blir kvalm av å se hvordan du oppfører deg mot andre mennesker. Det er forkastelig. Du, som ett voksent menneske, burde vite bedre. Du SKAL vite bedre. Hva er det som har skjedd i livet ditt som gjør at du føler deg nødt til å behandle andre mennesker dårlig over internettet? Oppfører du deg sånn i virkeligheten også? Ja - jeg snakker til DEG! Mann, kvinne, gammel som ung... Hva har skjedd med deg? Jeg klarer virkelig ikke å forstå dine handlinger, ei heller hva du tenker når det tyter dritt ut av munnen din. 
Jeg har sett det så mange ganger nå, i hvert eneste kommentarfelt hos VG, dagbladet, tv2, nrk ect ect... og jeg klarer det ikke mer. Jeg blir så lei meg, og så utrolig sint. Hva er det som får deg til å tro at du har rett til å sitte å spy ut oppkast på internettet? Jeg forstår det ikke.. og jeg tror jeg heller aldri kommer til å gjøre det. 

          

Jeg er ei jente på 24 år... og de eldre som skulle vært mine og våre forbilder, er så langt unna forbilder som det går an å være.  

Peace out

Les mer i arkivet » Mars 2018 » Januar 2018
EvilMe

EvilMe

24, Skien

Livsmotto; rett fra levra

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker